Våg å si ifra

Tradisjon uten gulrøtter💚

|28/10, 2026

Tradisjon uten gulrøtter💚

Så var tiden her igjen for å ta inn og tørke de fine tingene som fine folk har lagt ned på grava. 💚


I år, som i fjor, tar vi inn tingene og tørker dem. De som har overlevd sommeren, får igjen komme tilbake til grava. Det synes vi har blitt en litt fin tradisjon, i den grad man kan kalle noe slikt fint.


Å stelle sitt barns eller storebrors grav


Men nå er det nå en gang slik at man må prøve å finne de fine tingene midt i alt det grusomme.


En grav er en grav, og man kan tenke og mene mye om det. Men den blir likevel en liten samlingsplass og et sted for tilhørighet.


Det kan være litt magisk over det også. Hvis man har ruslet en tur over kirkegården når det har blitt mørkt på julaften eller nyttårsaften, og ser et lyshav av lykter som lyser i takt med de blinkende snøkrystallene. I hvert fall hvis været er pent. 🕯️❄️


Noen snakker til grava si, andre feller flere tårer, og noen synes kanskje at dette bare er litt teit, for de er jo ikke der lenger.


Uansett hva, hvor og hvordan, så er det i hvert fall en trøst å ha noe om ikke annet, så en plass å sette fra seg et lys på merkedager, høytidsdager eller bare en helt vanlig, tårevåt gråværsdag.


Noen vil kanskje også kalle dette for dyrking, men jeg er ikke så sikker på om jeg ville sådd gulrøtter på en kirkegård, altså. ❤️


Jeg tenker at når det kommer til noe så følsomt som ei grav, må folk få bestemme hvilke tradisjoner de ønsker å ha, og hvilke lys og blomster de vil sette der. Det er vel de pårørendes privilegium, og en dag er det noen andre som bestemmer over deg.


Vi vil i hvert fall si tusen takk til alle som har besøkt og lagt noe fint på vår Angels grav i sommer. 💚

Det spennende er jo at vi ikke vet hvem alle dere som har vært der, er. Men det er deres hemmelige privilegium. Og sånn skal det være 💚 sammen om hver vår sorg.

Tusen hjertelig takk, alle sammen.

Ta godt vare på hverandre, og lev nå. Man vet aldri når neste grav må pyntes. 🕯️💚